Jeg kan huske fra 1950-tallet hvordan mor fikk en rynke mindre i panna da postmannen kom med en blå postgiroanvisning med barnetrygden, 45 kroner pr. kvartal. Ei krone her og ei krone der, 180 kroner året var ikke mye, men det monnet litt for ei sparsommelig småbrukerkone. Min yngre søster var ett av ca. 490 000 norske barn som den gang utløste slike utbetalinger, for eldstebarnet løste ikke ut retten før i 1970.
I dag går diskusjonen høyt i norsk politikk om barnetrygden i framtiden bør være universell eller behovsprøvd. Etter 22 års stillstand øker nå barnetrygden med en tusenlapp pr barn pr. år, men ca. 50 000 barn i de fattigste familiene får ingen glede av barnetrygden fordi den trekkes fra i beregningsgrunnlaget for sosial bistand. Den universelle ordningen blir dermed på sett og vis behovsprøvd – men bakvendt i forhold til reelle behov.
Det kan ha litt interesse å se på bakgrunnen for den universelle ordningen vi har hatt i snart 75 år. Den har en litt spesiell historie. I et intervju Trine Skei Grande ga til NRK for et par år siden ble Quisling tilkjent farskapet til den norske barnetrygden. Hun får støtte for denne påstanden i Norsk biografisk leksikons omtale av Quislingregimets sosialminister Johan A. Lippestad (1902-61). Der skriver Hans Fredrik Dahl at Lippestad «gikk .. inn for sosiale reformer og fikk gjennomført forordningen om krigspensjonering av 1941 og lov om barnetrygd 1944 – som uten endringer ble vedtatt av Stortinget i 1946».
Historikeren Øystein Sørensen har funnet at regjeringen Gerhardsen i 1945 faktisk søkte å kopiere Lippestads lovtekst i et utkast til en ny lov om barnetrygd. Men protestene ble så omfattende mot å skulle videreføre en nazilov, at utkastet ble trukket av symbolpolitiske grunner samtidig som Fellesprogrammet av 1945 uttrykte politisk vilje til å innføre en barnetrygd som var prinsipielt annerledes (Øystein Sørensen: Verdenskrig og velferd, Cappelen 1993).
Barnetrygden slik vi i dag kjenner ordningen som universell omfordeling til barnefamilier, kom således ikke i stand før den 24. oktober 1946 da Stortinget vedtok enstemmig å innføre den. Dette var Norges første universelle ordning for omfordeling gjennom tilskudd. Uavhengig av stilling og stand fikk alle mødre med mer enn ett barn jevnlig en hyggelig postanvisning fra den gryende velferdsstaten. Det var en viktig sak i seg selv at det var mødrene som fikk pengene.
Naziregimets barnetilskudd
Denne universelle ordningen ligger et stykke unna den «loven» som den kommisariske statsråd Johan A. Lippestad fikk Quislings underskrift på i desember 1944. (Lnr 126/1944 om Barnetilskott til visse arbeidstakere). «Visse arbeidstakere» var de som stod i et arbeidsforhold med plikt til medlemskap i syketrygden. Disse fikk 3,50 kroner i uka fra Trygdekassen for barn fra og med nummer to under 15 år, hvorav arbeidsgiveren dekket 1 krone. Loven virket i fem kaotiske måneder fra januar 1945 til krigens slutt i mai 1945. I Rikstrygdeverkets egen framstilling av barnetrygden under krigen (RTV´s rundskriv av 01.02. 2000) heter det: «Under krigens naziregime hadde man en kort periode på slutten av okkupasjonstiden, fra 1. januar 1945 og fram til frigjøringen, en behovsprøvet barnetrygd til visse arbeidstakere. Denne ordningen var for en stor del bygget på barnetrygdkomiteens utkast av 10. desember 1937, men den var knyttet sammen med syketrygden og var begrenset til pliktige medlemmer av syketrygden. Videre ble arbeidsgiverne pålagt å bære omkostningene ved ordningen».
Den norske eksilregjeringen opererte også med et barnetilskudd, nemlig et barnetillegg til lønna til offentlige tjenestemenn. Fra 1. juli 1943 ble dette tillegget satt til kr 100 årlig for barn nummer to under 16 år og til kr 200 for hvert av de følgende barn. Disse ordningene ble opphevet da freden kom og etter kort tid erstattet med Lov om barnetrygd av 1946.
Men verken naziregimets ordning eller eksilregjeringens ordning var altså universelle, de gjaldt ikke alle.
Ny vin på gamle flasker
Det blir feil å skape et inntrykk av at Fellesprogrammet og Gerhardsens første regjering uten videre kopierte en nazilov og at Quisling eller Lippestad kan tilkjennes farskapet til Barnetrygden. Snarere er det faktisk grunn til å spørre om det ikke var nazistatsråden som kopierte andre.
For hovedelementene i Lipppestads lovtekst stammet fra barnetrygdkomiteens innstilling av 1937. I 1934 opprettet Stortinget en barnetrygdkomite. Røttene til det arbeidet finner vi tilbake til de castbergske barnelovene av 1915 og Katti Anker Møllers (1868-1945) tanker om mødrelønn i 1919, som Arbeiderpartiet programfestet i 1923. Kvinnesakskvinnen og humanisten Margarete Bonnevie (1884-1970) satt i denne barnetrygdkomiteen, men gikk imot den foreslåtte ordningen. Hun tilhørte et mindretall. Hun var inspirert av sosialøkonomene og samfunnskritikerne Alva og Gunnar Myrdal og deres utredningsarbeid i Sverige, som gikk for langt sterkere lut i fattigdomsbekjempelse og kvinnesak. Hun mente som dem at kvinner i større grad måtte ut i arbeid for å få mer selvstendige liv og likestilling. Flertallets ønske om en slags «mødrelønn» mente hun ville holde kvinnene hjemme, ikke ulikt argumentene som brukes mot kontantstøtten i dag.
Alt i alt kan vi si at dagens diskusjoner om barnetrygd har lite nytt i seg. Det er ny vin på gamle flasker. Vi ser at prinsippene og de politiske og ideologiske argumentasjonene kan spores over 80 år tilbake i tid.
Noen vil avvikle ordningen for å gjøre den mer behovsprøvd, fordi samfunnet ikke bør gi penger til folk som ikke trenger det. Men samtidig sørger disse for at dagens barnetrygd ikke når fram til de som virkelig trenger den. Dessuten overses det at vi faktisk har en mer eller mindre behovsprøvd ordning i kontantstøtten, og der er erfaringene at det holder kvinner ute fra arbeidslivet og hindrer integrering – som Bonnevie hevdet.
Andre vil beholde den universelle ordningen og styrke den som ledd i en utjamning mellom barnefamilier og andre. Ordningen stempler ingen om alle får, og den kan styrkes for å få effekt for fattige familier. Slik sosialminister Gudmund Harlem (1917-88) hevdet som sosialminister i 1955, er den mer å regne som et skattepolitisk enn som et sosialpolitisk virkemiddel. Derfor mente han også det ble bakvendt å beskatte denne trygden, og den ble skattefri i 1956. Nå vil noen gjøre den skattbar igjen.
Jeg vil oppfordre politikere som diskuterer barnetrygden til å sette seg inn i denne historien. Det er greit å tenke helt nytt, men ikke like greit å gjøre gamle feil om igjen.
