«De som ikke kan huske fortiden er dømt til å repetere den». Kanskje var det dette sitatet fra filosofen George Santayana (Santayana 1926) som etter hukommelsen ble rispet inn på en brakkevegg i Auschwitz under Den andre verdenskrig: «Den som glemmer historien må leve den om igjen». I de tyske nazistenes utryddelsesleirer mistet millioner av mennesker livet, ikke i uhell eller naturskapte, tragiske ytre omstendigheter, men som et planlagt folkemord på jøder, sigøynere, romanifolk, ulike slaviske grupper, homofile samt en rekke grupper med funksjonsnedsettelse.
Holocaust
Ved Wannsee utenfor Berlin samlet sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet, Reinhard Heydrich, 15 sentrale embetsmenn og partifunksjonærer til et møte i januar 1942 for å planlegge og organisere massemordet på de europeiske jødene. Vi snakker om et planlagt og industrielt folkemord som tok livet av 6 millioner mennesker. Det første initiativet var allerede i gang i tilintetgjørelsesleiren Chelmno i Polen, der massehenrettelser av jøder hadde startet umiddelbart etter innmarsjen i Sovjetunionen i 1941. Holocaust var i gang. I Chelmno ble fangene ført inn i spesialbygde biler med stengte dører og med igangsatt motor der eksosen ble kanalisert inn i bilene til alle var døde. Metoden var tidligere utprøvd på «ariske» tyskere med ulike former for funksjonsnedsettelser, som – fordi de ble regnet som umennesker eller «Unmenschen» – ikke hadde blitt funnet verdige til å få leve. Den gangen dreidde det seg om det såkalte «eutanasi-programmet», som handlet om å kvitte seg med «mindreverdig» arvestoff. Over 100.000 mennesker med funksjonsnedsettelse ble drept i dette programmet, og mange flere ble tvangssterilisert.
I Wannsee fikk raseteoriene om den ariske rasens overlegenhet en offisielt status. Europas jødiske befolkning skulle nå kartlegges og vurderes. Omfattende planer for fangetransporter og byggingen av nye konsentrasjonsleirer ble laget. I ettertid har Auschwitz blitt selve symbolet på Holocaust. Leiren blir tatt i bruk i mai 1940, og fra høsten 1941 var gasskamrene bygget ferdig. Etter hvert grodde utryddelsesleirene og fangeleirene opp som paddehatter i Tyskland, i Polen i Tsjekkoslovakia og i Frankrike, over 2000 leire i alt.
Forklaringene
Det fins høyst ulike forklaringer på hvorfor Holocaust fant sted. Forklaringene har et voldsomt spenn. Det fins individualpsykologiske analyser av Adolf Hitlers barndom og oppvekst som forholder seg til tesen om at Holocaust var én gal diktators verk. I den andre enden finner vi sivilisasjonsanalyser av den vestlige kristendommens og opplysningshumanismens innebygde tendens til perfeksjon og instrumentelt menneskesyn. I følge denne forståelsen tilhører også vi i dag en sivilisasjon som bærer kimen i seg til terror og voldsberedskap. Etter hvert som historieforskningen i nyere tid har utviklet en viss dialog mellom ulike forståelsesmåter, er det heldigvis i dag, både i Tyskland og andre steder, enighet om at ensidige årsaksforklaringer eller såkalte monokausale forklaringer ikke holder mål (Eikeland 1999).
På en måte er det fortrøstningsfullt at det heller ikke i dette spørsmålet fins enkle forklaringer på kompliserte fenomener, nettopp fordi jakten på enkle forklaringer og enkle løsninger jo var ett av totalitarismens viktigste kjennetegn! Men en felles faktor i de aller fleste forklaringene er at en rangering av menneskeverdet i rasebiologiske teorier og eugenikk utgjorde en grunnleggende forutsetning for at grusomhetene kunne finne sted.
Fornektelsen av menneskeverdet og umenneskeligheten i de totalitære ideologiene henger ikke i første rekke sammen med hat og mangel på opplysning og kunnskap. Dette var den grusomme oppdagelsen den unge jødinnen Hannah Arendt gjorde i møte med nazismen i sin samtid. Dødsleirene ble ikke drevet av onde djevler, men i hovedsak av ganske alminnelige mennesker, mente hun (Arendt 1979). Det er pliktmenneskets hang til å la den ene tilsynelatende nyttige handlingen følge den annen, som er det typiske trekk ved et totalitært samfunn. Det er de flittiges virksomhetstrang, som jo blir etterspurt i den moderne verden, som medfører ondskapen, fordi denne trangen overskygger refleksjonen over rett og galt, og fordi den er fulgt av en blind tiltro til autoritetene og en overbevisning om at den lille mann og kvinne ikke betyr noe, ikke spiller noen rolle utover å være til nytte og å gjøre sin tilviste plikt.
Dette er etter Arendts syn et trekk ved moderniteten som sådan og ikke noe som kan forbindes med en særegen tysk, nasjonal perversjon i en bestemt fase i denne nasjonens historie. Massesamfunnet erstatter det mangfoldige menneskelige fellesskapet. Det erstatter menneskets verdighet og egenart, ja det søker å utviske mennesket, og søker i stedet å skape oss om til forutsigbare vesener. Først utviskes det politiske mennesket, så det moralske for at mennesket til slutt skal få fjernet sin individualitet.
Et slikt menneskesyn hadde tidligere ligget til grunn for den vestlige imperialisme og ekspansjonisme, for eksempel i utryddelsene kong Leopold !! av Belgia stod ansvarlig for i Kongo. I Tyskland fikk det et radikalt uttrykk i kravet om «Lebensraum» fra nazistene. Dette menneskesynet fremmet flukten fra ansvar for egne handlinger og kravet om «Ein Führer, ein Vol»”.
Om vi virkelig vil forstå de underliggende strømningene som ledet fram til Holocaust, må vi derfor – smertelig nok – være villige til å se at dette er totalitære tendenser som ligger latent i hele vår sivilisasjon og dens historie. Totalitarismen bygger på at mennesket ikke vil ta ansvar og ikke vil ha frihet. Og da kan det gå helt galt.
Historismen
Dette henger igjen tett sammen med en annen side ved totalitær tenkning, nemlig ønsket om at det skal være «noe» utenfor og over den menneskelige historien, en bevegelseslov som driver det hele framover (Øverenget 2001). Historisme brukes ofte som betegnelse på tendensen til å oppfatte og bedømme historiske begivenheter ut fra antatte lovmessigheter eller gitte linjer i historiens gang som utspiller alle menneskelige valg. Forståelsen går ut på at tid og historie dypest sett er en lineær utvikling som er besjelet med eller bestemt av en gitt mening eller en gitt hensikt. Dette atskiller seg fra sirkulære oppfatninger, som ser på historiske fenomener som menneskeskapte fenomener som kan begynne og slutte – eller fortsette, helt fri for hensikter eller meninger som er hevet over de menneskene som er involvert i å skape historien. En slik lineær historietro tillegger mennesket en rolle som offer for sin tid – eller barn av sin tid. Synet atskiller seg også fra oppfatninger om at vi mennesker har – og kan bruke – vår frie vilje og vårt ansvar til å skape endringsprosesser og dermed kan skape historie, skape ondt eller godt….
Tendensene til historisme finner vi i den jødisk-kristne religiøse tro, som opererer med lineær oppfatning av livet på jorda, fra Skapelsen via atskillelsen fra Guds rike gjennom Syndefallet, Guds veiledning gjennom lovene, Messiastanken, og en framtidig gjenforening med Gud. Kristendommen har selvsagt en annen versjon når det gjelder den messianske fase enn mosaisk tro.
Historisme finnes også i Hegels dialektikk og dermed i visse tolkninger av marxismens historisk-dialektiske materialisme. Karl Marx og Friedrich Engels mente å kunne avdekke dialektiske lovmessigheter i den historiske utviklingen av klassesamfunnene. Historien ble sett på som en historie om klassekamp, der sosiale lag av folket stod i bestemte relasjoner til arbeidsprosessene, noe som virket inn på de politiske prosessene og maktforholdene i samfunnet. Samtidig utviklet produksjonsmidlene seg trinnvis til høyere nivåer som gjorde at menneskenes bevissthet med nødvendighet endret seg med endringene i arbeidets karakter. Alt synes å ha utviklet seg i dialektiske trinn, der slavesamfunnet ble erstattet av føydalsamfunnet, føydalsamfunnet av kapitalismen; og kapitalismen ville i nær framtid bli erstattet av sosialismen, forstått som arbeiderklassens herredømme i industrisamfunnet. Den sosialistiske revolusjon blir nesten parallell til den messianske tanken, mens det klasseløse kommunistiske samfunn er en parallell til det kommende gudsrike. Marx og Engels fant nok mange empiriske holdepunkter for at utviklingen opp til deres samtid kunne forstås etter bestemte skjemaer, selv om mange historikere vil si at de presset virkeligheten inn i sitt skjema. I et marxistisk historieperspektiv har man forsøkt å forklare nazismen innenfor et slikt skjema, og hevdet at nazismen var uttrykk for borgerskapets aggressive diktatur under kapitalismen. Men andre marxister og sosialister avviser en slik tolkning av Marx, og mener at klassekampene opp gjennom historien alltid har hatt som forutsetning at mennesker skaper sin historie snarere enn at historien skaper menneskenes bevissthetsformer.
Det som kanskje er en mer problematisk side ved et deterministisk historiesyn, er at det gir historiens bevegelseslov gyldighet for framtidige utviklingstrekk med et normativt innhold. Jeg tenker da på kullsviertroen på at sosialismen som en historisk nødvendighet ville seire over kapitalismen, og at den videre utvikling uvilkårlig vil føre fram til det kommunistiske, klasseløse og statsløse paradis etter sosialismen. Nå må det tilføyes at Marx selv i liten grad brukte spalteplass på noe kommunistisk Utopia. Men i den deterministiske historieoppfatningen finner vi innebygd en tro på at historien har en mening eller et gitt, nedlagt formål. Dogmatisk marxisme er således påvirket av filosofen Hegel og hans dialektikk, selv om den ikke nødvendigvis arver Hegels tro på at en guddommelig verdensånd (Weltgeist) stod bak utviklingen.
I den nazistiske ideologien finner vi også sterke trekk av en slik tenkning om historiens nødvendige gang. I Hitlers Mein Kampf finner vi klare bekjennelser til historiens nødvendighet. Han mente det var det tyske folks skjebnebestemte oppgave å utrydde jødene. Det var den ariske rasens forutbestemte rett å innta rollen som verdens herrefolk. Det var historisk nødvendig i Hitlers øyne å forene de splittede tyske nasjonene (Hitler 1943).
Mange kritikere, blant dem Hannah Arendt, Karl Popper og Zygmunt Bauman har hevdet at slike bevegelseslover ikke er noe historien selv gir holdepunkter for. Allerede den ofte mistolkede tyske modernitetsfilosofen Friedrich Nietzsche avviste kategorisk troen på historisk determinisme og hevdet at den bare var uttrykk for en ny metafysisk forestilling (Thielst 1998). Arendt så på all historisme som et forsøk på å erstatte det frie, ansvarlige individet med en metafysisk kraft som bestemte historiens gang. Og troen på en slik overindividuell kraft spiller en viktig rolle for at totalitær tenkning skal gro, hevdet hun (Øverenget 2001). Popper la vekt på at historisme mangler holdepunkter i historien selv, om man prøver tesen med kritiske øyne.
Zygmunt Bauman hevder i boka «Holocaust og det moderne» (Bauman 1998) at vi i moderniteten gjør mennesket til et middel eller et instrument for andre formål. Vi blir fremmedgjort og tingliggjort for hverandre. Dermed mister vi nærhetens og empatiens garanti mot uetisk handling. Disse tendensene i moderniteten kopler han til vår blinde tro på framskrittet og vår økende kontroll – og vårt behov for kontroll – med omverden og hverandre. Han mener at kimen til dette ligger i hele vår kulturarvs traumatiske forestilling om at vi må ofre oss selv og hverandre for diffuse historiske formål. Tendensene til å gjøre hverandre til midler og de raffinerte metodene vi har utviklet for dette, gjør at vi heller ikke stiller spørsmålstegn ved formålene. Dem tar vi for gitt. Holocaust var etter hans oppfatning en følge av teknologiens, byråkratiets og den framskrittsfokuserte vitenskapens indre lover, som ledet aktørene til å bli blinde for de grusomhetene de utførte som dyktige ingeniører, som gode og lydige byråkrater og som oppfinnsomme vitenskapsfolk. Denne tendensen er ikke utryddet alene ved at den tyske nazismen ble knust. Tendensen lever i beste velgående i vår kulturs raffinerte systemer, og holdes oppe av at vi tar det «hensiktsmessige» og «formålstjenlige» for gitt, enten det er i kristen eller humanistisk eller for den saks skyld i nyliberal eller sosialistisk forkledning. Det er ikke bare nazister som går over lik for å fremme den gitte mening og hensikt, selv om det ariske overherredømme som framtidsvisjon ikke lenger har noen legitimitet. Vi står alle i fare for å gå over lik for å nå det forjettede land, det «frie marked», det klasseløse samfunn eller andre framtidskonstruksjoner som gjør oss til redskaper for en innbilt eller en opplest og vedtatt historisk lovmessighet.
Flukten fra friheten
En slik sivilisasjonskritisk forståelse kommer også til uttrykk hos den tysk-amerikanske sosialpsykologen Erich Fromm. Med utgangspunkt i sin humanistiske marxisme der teorien om fremmedgjøring står sentralt, la Fromm i sin bok «Flukten fra friheten» mye av ansvaret for fascismens framvekst på den lutherske autoritetstradisjonen som han mente førte med seg en frihetsflyktende holdning. Med underdanigheten følger det en hang til å flykte fra friheten, nemlig den friheten som opplysning og fornuftstro har gitt oss i moderniteten. Gjennom blind lydighet og underdanighet kan vi fraskrive oss det tunge ansvaret som følger med denne friheten. Vi kan underkaste oss de rådende maktforholdene, slik mange tyskere gjorde under Hitlers regime. Fromms bok ble skrevet i eksil under Andre verdenskrig som en advarsel mot de farlige tendensene som ligger i all autoritetsunderkastelse. Fromm hevdet med tyngde at autoritetsunderkastelse var en av fascismens grunnbetingelser. Et sunt samfunn kan bare tuftes på frie og ansvarsbevisste medlemmer, hevdet han, og tok til orde for at det moderne mennesket må bli seg bevisst sin hang til en slik flukt og dermed unngå den (Fromm 1968).
Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner
Historikere og andre har delt seg i synet på hvorvidt Holocaust var resultatet av en intensjon, det vil si at den politisk førende gruppen av nazister hadde utryddelsen som et mål fra starten av, eller om Holocaust snarere kan forklares som en funksjon av de tendensene som vokste fram i Tyskland i løpet av 1930- og 1940-årene. Etter mitt syn er det problematisk å si at Holocaust var upåvirket av Hitlers voldsomme jødehat, et hat som fant grobunn i det tyske folks langvarige tradisjon for å utpeke jøder som syndebukker. Men det er også problematisk å si at Holocaust ikke ville ha funnet sted dersom Hitlers opposisjonelle i nazistpartiet hadde lyktes med å likvidere ham.
Det er særlig i analysen av ondskapens vesen at ulike forklaringsmodeller skiller lag. Særlig Arendt la vekt på at ondskapens vesen er å finne i avhumaniseringen av mennesket i samfunn med totalitære trekk. Hun snakker om «det ondes banalitet». Adolf Eichmann framstod under rettssaken i Jerusalem aldri som en angrende synder, han framstod heller ikke som spesielt hatefull mot jøder, men som et pliktmenneske med et instrumentelt menneskesyn som fant grobunn i samtidens sivilisatoriske trekk (Arendt 2000).
Andre har lagt større vekt på hvordan en tilsynelatende rasjonalitet styrte den vanlige tysker inn i forbrytelsene mot menneskeheten – uten å se at det var det de gjorde. Poenget er at denne rasjonaliteten var fylt med irrasjonelle elementer, som skapte en falsk fornuft, der de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt uteble til fordel for spørsmål som blott handlet om plikt og hensiktsmessighet. Like fullt framstår denne forkvaklede rasjonaliteten som en bevisst og intendert handling, som man ut fra en ansvarstenkning ikke ensidig kan legge skylden på et system for. Men menneskers fri vilje til å trosse ondskapens systemer er til sjuende og sist et spørsmål om makt til å handle annerledes og bedre. Dette er ypperlig analysert av den norske filosofen Harald Ofstad (Ofstad 1980).
Skulle man forene de to synene måtte det være ved ordspråket at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner».
Rasismens rolle
Mens Hannah Arendt stilte seg kritisk til at rasismen som sådan var hovedårsaken til Holocaust, har den amerikanske historikeren Daniel Jonah Goldhagen lagt avgjørende vekt på at Holocaust var resultatet av tysk antisemittisme gjennom flere generasjoner. Myten om den onde jøde ble til tider, og særlig under nazismen, det irrasjonelle uttrykk for en demoniseringsprosess som gjorde svært mange tyskere helt indifferente overfor jødenes skjebne. De var jo ikke mennesker, men demoner, så derfor framstod utryddelsen som en god handling sett med slike mytebaserte forståelser (Goldhagen 1996). Demonisering er en sterk tradisjon i Europas historie som går lengre tilbake enn jødeforfølgelsen (Cohn 1997).
Rasismen handlet om tyskere, ikke om jødene. Behovet for en syndebukk for den tyske nasjons problemer var så sterkt, at jødene – selv i områder av Tyskland der det nesten ikke fantes jøder – ble tildelt skyld for alt som gikk galt med nasjonen. Goldhagen tolker dette som uttrykk for at jødehatet ble et redskap for en ikke-jødisk kultur som sådan. Når nazistene kom til makten, ble det en symbiose mellom statsrasisme og folkelig rasisme. Og etter Goldhagens syn var den ekstreme nasjonalsosialistiske ideologien derfor en nødvendig og utløsende faktor for at galskapen skulle bli virkelighet (Eikeland 1999). Det er relevant å trekke en parallell til hvordan mange i dag gir muslimer skyld for mange uønskede trekk i Norge og Europa.
Vår forakt for svakhet
Harald Ofstad la i sin analyse av den nazistiske ideologien stor vekt på forakten for svakhet, forstått som forakten for det å være forskjellig fra det som i egne øyne oppfattes som en styrke. Denne forakten hadde en utløsende effekt på herrefolktenkningen (Ofstad 1991). Gjennom en grundig og avslørende analyse av Hitlers ideologiskrift Mein Kampf, viste Ofstad hvordan forakten for svakhet er forutsetningen for troen på egen fortreffelighet og styrke. Troen på den sterkes rett og den svakes urett til liv og rom er ifølge Ofstad ikke noe som bare kjennetegner nazismen, men en slik tro ligger som en fare i hele vår sivilisasjon og er mer utbredt enn vi liker å innrømme. En tilsvarende forståelse av nazismen finner vi også i D. C. Watts analyse av Mein Kampf i hans advarende forord til den engelske utgaven av Hitlers bok.
Hele grunnlaget for rasisme og nazisme ligger i at relasjonen til andre mennesker gjør et skille mellom «vi» og «de», der «vi» utvikler et positivt selvbilde som gjøres betinget av et negativt bilde av «dem». Både å se seg selv som utvalgt eller som overlegen i verdi og det å se andre som mindreverdige forutsetter en objektgjøring av en selv og andre gjennom en «Entäusserung» eller fremmgjøring. For å jamføre og atskille menneskeverdet mellom «oss» og «dem» må mennesker bokstavlig talt gjøres til gjenstand eller objekt for sammenlikning.
Spørsmålet blir utfordrende om vi tør å åpne opp for en selverkjennelse i dagens Norge når det gjelder vårt syn på oss selv i forhold til andre. Er det slik at vi som et rikt og selvtilfreds folk ser på oss selv som mer verdt enn andre? Er det slik at vi ved å se ned på andre får forsterket dette selvbilde? Kan vi øyne et felles trekk mellom mobberen i skolegården, som gjennom selvobjektivering danner seg et selvbilde gjennom å vurdere sin evne til å trakassere andre, og den vestlige sivilisasjons selvbilde av egen fortreffelighet i møte med andre kulturer, der vi fortrenger vår egen trakassering av Den tredje verden og innvandrere gjennom hundreårs imperialisme og kolonialisme?
Kanskje skal vi også ta med i dette bildet modernitetens tendens til å objektgjøre menneskemasser, slik Arendt hevder er et viktig trekk ved vår sivilisasjon (Øverenget 2001). Alle totalitære ideologier taler om folket som en objektgjort størrelse, der den som omtaler denne enheten ikke betrakter seg selv som en del av folket, men som dets leder, derts fører eller dets frelser. En slik objektgjøring spiller sammen med skillet mellom «vi» og «de». Bare gjennom anerkjennelsen av og innforlevet forståelse for hver enkelt individs unikhet, verd og likeverd kan objektgjøringen av massen eller «folket» unngås.
Vi nå og de den gang
Dette siste perspektivet kan lede oss til å se kritisk på hva det er vi skal lære av Holocaust. Om vi bare forstår denne tragedien som noe ekstremt som skjedde den gang for lenge siden, har vi trolig ikke lært noen ting. Om vi bare bekrefter vår antinazisme gjennom en demonisering av tyskere for 75-80 år siden og henviser til den tyske nasjonalismen og det tyske folks kollektive skyld, ja, da har vi heller ikke lært noe som helst. Da kan nemlig vår antinazisme fungere som en ren selvforherligelse: slik er vi heldigvis ikke nå. Nei, vi selv er utelukkende fortreffelige demokrater som ga de svina en lekse! Hvor mye har vi egentlig lært om vi ikke også tør å rette kritiske blikk på likhetstrekkene mellom vårt eget samfunn og det samfunn som fikk Holocaust på sin samvittighet?
Samvittighet handler om ansvar. Svært mange av 1990-årenes tyske ungdommer omfavnet Daniel Goldhagen og hans bok, nettopp fordi han ga dem en innforlevet ansvarsplassering av forbrytelsene. Til dels frustrerte tyske historieforskere hadde aldri klart å tenne noe tilsvarende engasjement blant sine landsmenn, for det typiske ved disse forskerne var at de etter krigen hadde sittet fordypet i sitt analyserende nøkterne petimeterarbeid om forfedrenes synder. Omfavnelsen av Goldhagen, som gjorde at han fikk den tyske demokratiprisen i 1997, skal ikke forstås slik at de engasjerte unge tyskernes antirasisme og antinazisme handler om at de speiler sin egen demokratiske prektighet i forfedrenes ugjerninger. Snarere handler det om at de søker å finne en engasjert historiebevissthet som utgangspunkt for sine liv som borgere av dagens demokratiske Tyskland (Eikeland 1999). De er vaktsomme og søker å gjenkjenne sivilisasjonstrekk og mentalitetstrekk i dag som likner på de trekkene som fantes da deres besteforeldre vokste opp. Det lover godt for at det går an å lære av historien.
Mitt håp er at også annen europeisk ungdom som lærer om Holocaust eller besøker museene ved leirene, skal lære av historien først og fremst gjennom å se at det er skremmende likheter mellom bakgrunnstrekkene den gang og farlige trekk i vår egen samtid.
Arendt Hannah (2000): Eichmann i Jerusalem Oslo: Bokklubbens Kulturbibliotek
Arendt, Hannah (1979): The Origins of Totalitarianism San Diego: Harcourt Brace
Bauman, Zygmunt (1994) Modernitet og Holocaust. København: Hans Reitzels Forlag.
Cohn, Norman (1997) Europas indre demoner. Demoniseringen av kristne i middelalderen. Oslo: Humanist forlag
Eikeland, Halvdan (1999): Historiebevissthet som politisk problem: Tysk antisemittisme som årsak til holocaust Tønsberg: Høgskolen i Vestfold (Notat 4/99)
Fromm, Eric (1968): Flukten fra friheten Oslo: Pax forlag
Goldhagen, Daniel Jonah (1996): Hitler’s Willing Executioners. Ordinary Germans and the Holocaust London:
Hitler, Adolf (2001) (første engelske oversettelse 1943): Mein Kampf – Translated by Ralph Manheim – With an introduction by D.C. Watt London: Pimlico
Ofstad, Harald (1980) Ansvar og handling. Diskusjoner av moral‑, sosial‑ og rettsfilosofiske spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget.
Ofstad, Harald (1991) Vår forakt for svakhet, Oslo: Pax forlag
Santayana, Georg (1926) Reason in Religion, New York: Scribners
Thielst, Peter (1998) Jeg er intet menneske, jeg er dynamitt! Historien om Friedrich Nietzsche, Oslo: Gyldendal
Watt, D.C. (2001) se Hitler
Øverenget, Einar (2001): Hannah Arendt Oslo: Universitetsforlaget.