Dodshjelp

Menneskeverd som humanistisk grunnverdi

Kamp mot avhumanisering viktigere enn kamp for dødshjelp

Menneskesyn har alltid opptatt mennesker i historisk tid, og vi finner uttrykk for dette i litterære, religiøse og filosofiske tekster. Den eldste etisk tenkning om menneskers behandling av og holdning til hverandre kommer til uttrykk i ulike varianter av gjensidighetsprinsippet eller den gylne regel, det vil si å handle mot andre som en vil at andre skal handle mot en selv, og i dens motstykke, hevnprinsippet eller lex talionis, som innebærer å hevne eller ta igjen de ugjerninger en mener andre har gjort mot en selv. Disse prinsippene finner vi tilbake i skrifter som er over 4000 år gamle, og de finnes i alle kulturer og verdensreligioner i ulike varianter.

Bak gjensidighetsprinsippet ligger et menneskesyn, nemlig at en regner andre og seg selv som mennesker (respekt og selvresepkt). I vår kultur finner vi de første tankene om menneskeverdet som menneskesyn i troen på at mennesket er spesielt blant alle livsformer og/eller utvalgt av høyere makter. I hebraisk-kristen tradisjon, som også deles av islam, anses mennesket å være skapt i Guds bilde og tildelt en spesiell plass i «skaperverket», slik at det å krenke mennesket dermed blir å krenke sin skaper. Dette kalles et antroposentrisk menneskesyn, som også har røtter i klassisk stoisk filosofi og i Aristoteles’ menneskesyn. Aristoteles mente mennesket var spesielt i kraft av sin evne til å overskue tilværelsen. Vi overgår planteriket ved ikke bare å oppta næring. Vi overgår dyr ved ikke bare å følge våre instinkter. «Mennesket er det eneste dyr som vet at det skal dø», hevdet han.

I den legeetikk som Hippokrates utviklet (ca 350 år f. Kr) finner vi også et konkret uttrykk for antroposentrisme, ettersom respekten for pasienten i hans etikk er en viktig verdi ved siden av normen mot diskriminering eller forskjellsbehandling. Behandlingen skulle gjøres enten det var «kvinne eller mann, trell eller fri». 400 år seinere kommer normen om ikke-diskriminering til uttrykk hos Paulus, «jøde eller greker, trell eller fri, kvinne eller mann» (Gal 3:28) og  ble med ulike tolkninger, sentral i kristen etikk.

På 1500-tallet brukes uttrykket menneskeverd (Dignitas humanus) for første gang av rennesansehumanisten Pico Della Mirandola, og uttrykker på den måten humanismens historiske røtter i antroposentrismen både i «arven fra Jerusalem», kristendommen, og i «arven fra Athen», antikkens filosofi. 1700-tallets opplysningsfilosofer som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu gjorde opprør mot den religiøse absolutismen som underkjente individets rett. De sa at mennesket i kraft av å være menneske har naturlige rettigheter, og de første systematiske tankene om individuell autonomi så dagens lys. De politiske og sosiale rettighetene dette innebærer var ikke upåvirket av «arven fra Roma» og romerrettens tanker om rettferd ut fra prinsipper om logikk og konsekvens for de impliserte. Vi fikk den første menneskerettighetserklæring i 1689 som begrunnet menneskeverdet naturrettslig.

Senere kom den nordamerikanske uavhengighetserklæringen i 1776, som systematisk formulerte menneskerettighetenes sammenheng med menneskeverdets ukrenkelighet, og den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring i 1789, der menneskeverdet og likeverdet begrunnes naturrettslig og verdslig. Når det nå oppstod en spenning mellom å sette mennesket i sentrum og å sette Gud i sentrum, utviklet den verdslige humanismen seg både blant franske revolusjonære og blant engelske rasjonalister. Og med «arven fra Paris» var grunnlaget lagt for senere erklæringer om menneskeverdet og dets ukrenkelighet i form av våre moderne menneskerettigheter.

Det dras noen store linjer der den menneskelige person gradvis utvikles til å bli ansett som en verdi i seg selv. Det iboende menneskeverdet, som FNs menneskerettighetserklæring bruker som uttrykk, begrunner menneskets ukrenkelighet på tvers av livssynsmessige, politiske og ideologiske skiller, i en felles antroposentrisk anskuelse. Kjernen er menneskets rett til å eie seg selv, sin kropp og sine tanker, altså en understrekning av den individuelle autonomi. Og mennesket er likeverdig, uavhengig av et hvert ytre kjennetegn som rase, kjønn, klasse, hudfarge, etnisk bakgrunn, utseende, funksjonsevne osv. og uavhengig av «indre» kjennetegn som tro, tanke, politisk syn osv. Dette er likevel tanker som i første rekke har rot i europeisk åndsliv. Og det er ingen tvil om at europeiske stormakter på samme tid har vært de største syndere mot disse ideene i et globalt perspektiv.

For sannelig var alle de historiske linjene preget av motsetninger. Og de positive tankene om mennesket hadde sine negative motpoler både i tenkning, men ikke minst i den sosiale og politiske virkelighet, der undertrykkelse, forfølgelse og utbytting rådde grunnen. De undertrykte, utstøtte, forfulgte og utbyttede fikk rangert sitt menneskeverd som annerledes og mindreverdig. Og de ble til dels demonisert, slik det skjedde med de urkristne (Norman Cohn: Europas indre demoner, Humanist forlag 1998), og senere med jødene under de verste prognomene. Utstøtelse, forfølgelse, sosiale, religiøse og nasjonale konflikter har i større grad preget Europas historie mer enn arven fra Jerusalem, Athen, Roma og Paris.

De massive overgrep som skjedde mot menneskeverdet, mot enkeltmennesker og grupper av mennesker i de to verdenskrigene i forrige århundre og frykten for de moderne våpens ødeleggende kraft, skapte den konsensus mot vanviddet som resulterte i troen på FN og verdenssamfunnets vern om menneskerettigheter. Særlig kom jødeutryddelsen under den tyske nazisme til å vekke bevisstheten om menneskeverdets ukrenkelighet. Men også forsøkene på å utrydde sigøynere, tatere, funksjonshemmede, utviklingshemmede, homofile og politiske motstandere tegnet bilde av en ideologi som stod for det motsatte av menneskeverd og likeverd.

Menneskerettighetserklæringen av 1948 ble godkjent av 140 land, på tvers av kulturelle, religiøse og politiske skiller. Og det er fortsatt spenninger i tolkningen av den. Mens Vesten vektlegger de frihetsorienterte rettighetene i den politiske og sivile konvensjonen, er Den tredje verden mer og mer opptatt av de likhetsorienterte rettighetene som finnes i den sosiale og økonomiske konvensjonen, og som verdens største stormakt ennå ikke har ratifisert.

I forhold til funksjonshemmede gjenstår de store utfordringene, ikke først og fremst i å bli anerkjent for sitt verd og for å være mennesker med rett til frihet, selv om også det gjelder i mange land, men i første rekke gjelder utfordringene å oppnå likeverd gjennom å få tilrettelagt sine liv på en rettferdig måte gjennom sosiale og økonomiske tiltak, ikke minst i Den tredje verden.

Begrepet menneskeverd

FNs erklæring om universelle menneskerettigheter av 1948, som også er referert til i Grunnloven, omtaler alle mennesker som unike og med et «iboende» verd. Dette betyr at menneskeverdet ikke begrunnes utenfra, det er ikke tildelt den enkelte av ytre politiske eller sosiale krefter. Det begrunnes heller ikke religiøst. Det er altså helt uten vilkår erklært å følge av selve det fenomen å være et menneske, uansett ytre og indre kjennetegn. Det grensesprengende i dette er at det fratar en hver maktinstans, en hver politisk eller geistlig makt, retten til å relativisere menneskeverdet. Det kan ikke være gjenstand for ulikebehandling eller gradering eller rangering. Menneskeverdet er konstant, og ingen krenkelse kan unnskyldes ved hjelp av relativitet.

Samtidig åpner det for at den enkelte kan understøtte sin forståelse av menneskeverdet gjennom eget livssyn enten dette er religiøst eller verdslig.

Likevel er det selvsagt slik at denne oppfatningen av menneskeverdet er et ideal og framstår som en normativ proklamasjon. For hver dag over hele kloden blir mennesker behandlet ulikt, rangert og krenket på sitt menneskeverd. Rettighetene som skal beskytte verdet, blir ikke respektert. Avtaler og konvensjoner brytes. Statenes beskyttelse er utilstrekkelig, og viker for lønnsomhetsbetraktninger.

Krenkelsen av andres menneskeverd er først og fremst noe som sårer og påfører lidelse, ja i mange tilfeller død, for den krenkede. Men selve det fenomen at krenkelse finner sted er også en krenkelse av menneskeverdet. Gjerningspersoner krenker også sitt menneskeverd gjennom å begå krenkende handlinger. Vitnenes menneskeverd krenkes gjennom det de ser av udåd. Når vi taler om forbrytelser mot menneskeheten, er det uttrykk for at vi ser selve forbrytelsen som en krenkelse av ‘det menneskelige’ som sådan i tillegg til selve udåden mot ofrene. På den måten blir menneskeverdet et kollektivt ansvar. Om ikke alle har et menneskeverd, får ingen det. For vi er alle medansvarlige for hverandre.

De ulike artiklene i Menneskerettighetserklæringen innledes med ordet «Enhver (har rett til osv.)». Dette understreker at menneskeverdet og menneskerettighetene er uløselig forbundet med hverandre og tilkjennes enkeltmennesket overalt.

Likeverd en forutsetning for menneskeverdet

Likeverdet er tett knyttet til forestillingen om det unike menneskeverd. Så snart menneskeverdet rangeres som ulikt mellom personer eller grupper, rakner selve grunntanken. Likeverdet har mange idehistoriske røtter. Den kan føres tilbake til den kristne tro på at vi er alle like for Gud. Den kan føres tilbake til den naturrettslige tanken om at likhet eller egalitet følger som rettighet av det å være menneske. Og vi kan finne spor av dette i politiske og sosiale bevegelser som har kjempet for likhet og likeverd ut fra en verdslig forestilling om at alt annet fører til undertrykking og ulykke. Den sosialistiske likhetstanken underbygger i høy grad også likeverdet som sådan. Og egalitetsprinsippene i menneskerettighetene utgjør det moderne konsensus på dette området, der likeverd har en dypere mening enn en formell likhet. Og likhet er selvsagt noe annet enn konformitet.

Ikke desto mindre skiller likhetstankene lag i den politiske diskursen. Mens noen legger vekt på at alle skal behandles likt, selv om de er ulike, legger andre vekt på at likeverdighet bare kan nås som vi behandler ulike mennesker ulikt. Moralfilosofiens behandling av hva som er rettferdig, har aldri bygget bro mellom en liberal tradisjon om at ulikhet, som oppstår av lik behandling, er rettferdig, og en sosialistisk tradisjon som sier at resultatlikhet ved å gi mer til den fattige enn den rike, er rettferdig. Men ingen av disse retningene behøver å underkjenne selve menneskeverdet og likeverdet.

Imidlertid er det på ett område av stor betydning ikke minst for funksjonshemmede mennesker å nå fram til en felles forståelse av likeverdets forhold til likhet i behandling eller i resultat. Det gjelder prinsippet om positiv diskriminering. Om funksjonshemmede mennesker må ha en kompensatorisk behandling for å fungere på like fot i samfunnet, betyr det at noen får noe som ikke alle får. Det blir en ulikebehandling som sikter mot likhet i resultat – som forutsetning for å realisere et verdig liv. Dette aksepteres vanligvis også i den liberale tradisjonen hvis den funksjonshemmede er uforskyldt funksjonshemmet. Her ligger en grunnleggende respekt for at menneskers kroppslige forutsetninger og ytre livsbetingelser kan være ulik og skape ulikhet, men dette vil aldri i seg selv kunne forsvare en diskriminering i form av sortering eller i form av noens rett til å hevde at andre ikke har rett til å leve eller å leve likeverdig.

Avhumanisering – en etisk utfordring

I forhold til å forsvare menneskeverdet og likeverd mellom mennesker ligger den største trusselen i dag tendensene til å avhumanisere enkeltmennesket. Avhumanisering kan skje på tre måter: demonisering, rangering og objektgjøring.

Demonisering

Europas historie har demonisering vært den vanligste måten å avhumanisere andre på. Forfølgelsen av de urkristne, jødeforfølgelse, heksebrenning, ja til og med stigmatisering av funksjonshemmede er rettferdiggjort på denne måten. De sistnevntes tilstand ble forklart med at deres mødre hadde hatt omgang med djevelen, eller de var blitt djevlebesatt. Men denne måten er forhåpentligvis sjelden i vår tid her hjemme. Litt mer vanlig er en «mykere» demonisering som vi bruker når vi stigmatiserer gjennom bannskap, for eksempel «den satans fyren» eller «den jævla hurpa».

Rangering av menneskeverd

Rangering av menneskeverdet er ikke bare en del av vår historie, men gjør seg gjeldende i vår hverdag. Vi skal her peke på noen kriterier som menneskeverdet rangeres etter:

  • *For det første rangeres vi ut fra vår markedsverdi. Den friske, effektive og produktive gis i praksis et annet menneskeverd enn den «unyttige», den funksjonshemmede uførepensjonisten som ofte er syk, som ikke er i arbeid og som føler seg til bry i samfunnet. Retten til ”å ligge andre til bry” er på vikende front i et samfunn som vekter vellykkethet og effektivitet. Fra vår nordeuropeiske arbeidsmoral til Verdensbankens vilkårssetting om markedsliberalisme vil vi finne elementer av at en rangering av menneskeverd i praksis blir knyttet opp til å være gagns mennesker, nyttige mennesker, lønnsomme mennesker osv.
  • *For det andre rangeres vårt menneskeverd ut fra alder. Eldre kan oppleve «agism» eller alderisme på gata, og de stiller bakerst i helsekøene når profesjonelle fotballspillere og travle direktører trenger hasteoperasjoner. «Jeg som likevel snart skal dø…» kan være en talemåte som viser selvbilde hos en del eldre.
  • *Rasehygieniske, eugenetiske og sosialdarwinistiske teorier har nå liten oppslutning i vitenskapen. Men rase er likevel et anvendt rangeringskriterium. Oppgjørene med den behandling vi her i landet hadde opp til nyere tid av samer og tatere er heldigvis tatt. Men ennå finner vi at mennesker fra såkalt fjernkulturelle områder får rangert sitt menneskeverd lavere enn andre. Likedan ser vi at eugenikken er på vei tilbake til den medisinske profesjon i kjølvannet av mer biologisme knyttet til sammenhengen mellom egenskaper, lidelser og sykdommer på den ene side og genetiske forutsetninger på den annen side. Eugenikken kan dermed brukes ikke bare til å bekjempe sykdommer og lidelser ved pasienters samtykke, men også til å rendyrke en jakt på det perfekte menneske som er gitt en spesiell rang i kraft av å inneha bestemte kroppslige egenskaper eller intellektuelle og kunstneriske evner (Habermas 2002).
  • Rangering etter funksjonsevne skjer når vi stempler ulike grupper som avvikere fra det normale på grunnlag av persepsjonshemninger, bevegelseshemninger, forstandshemninger, og andre funksjonshemninger, innbefattet avvik med hensyn til utseende.
  • *Rangering kan også finne sted ut fra kjønn , livssyn, språk, kulturell bakgrunn osv..
  • Det er selvsagt ekstra belastende å utsettes for kombinasjoner av disse forholdene som menneskeverdet rangeres etter.

Objektgjøring

kan spenne fra den fremmedgjøring og tingliggjøring som vi alle utsettes for i den turbokapitalistisk hverdag, til byråkratiets fremmedgjørende virkning for brukere av offentlige og private tjenester eller behandlingsprofesjonenes tendens til å tenke formålsrasjonelt og instrumentelt omkring livssituasjon. I vår politiske hverdag ser vi at konservative gjerne retter skytset mot forvaltningenes objektgjøring av mennesker, mens sosialdemokrater er mest redde for markedskreftenes objektgjøring av mennesket som vare, enten vi snakker om arbeidsmarkedet eller om handelsmarkedet. Slike objektgjørende fenomener som vi finner i de nevnte sammenhengene, kan lett få mennesker til å tenke på meningen med sitt liv ut fra egen opplevd evne til å innfri gitte og objektiviserte idealer. Ut fra dette kan menneskeverdet påvirkes av krefter som bidrar til å undergrave følelsen av egenverd hos den enkelte. Og dette kan igjen resultere i egenforakt og ønske om utslettelse og livsavkortning.

For funksjonshemmede ser vi at det ofte skjer en avhumanisering som består i at man mer identifiseres med sitt handikap enn på sin person. Man omtales som «han den blinde», «henne rullestolbrukeren» osv, og ikke som Per og Kari. Man kategoriseres og stigmatiseres og fratas på den måten sin unikhet som menneske. Når omgivelser eller en selv forbinder menneskeverdet til funksjonsevner, kan dette også resultere i en forakt for svakhet som i verste fall kan slå ut i vurdering av retten til liv.

En spesiell form for objektgjøring er den paternalistiske vurdering av andres livskvalitet, som kommer til uttrykk i for eksempel betegnelsen «grønnsak» om mennesker som er bevisstløse etter ulykker.

Dødshjelp og menneskeverd

Når man i dødshjelpsproblematikken taler om verdig død, verdig liv osv., er det lett å kortslutte fra et verdighetsbegrep som er knyttet til omgivelsenes respekt over for den lidende, til et verdighetsbegrep som er knyttet til dette menneskets egenverd. En slik kortslutning er sitt vesen grunnleggende paternalistisk, og kan neppe oppveies av forsikringer om å respektere den enkelte lidendes viljeserklæring. Å frata en annen retten til å leve er å frata vedkommende det iboende menneskeverdet. Menneskeverdet er per definisjon knyttet til å være et levende menneske. Selv subjektet eller bæreren av verdigheten kan ikke frakoples verdigheten, iallfall ikke om man representerer et verdslig, monistisk menneskesyn, det vil si at man kun tror på at livet er dennesidig og koplet til de kroppslige levefunksjoner. Å verdige et menneskes minne etter døden er en annen kategori verdighet.

Således vil en hver motivasjon som handler om grad av funksjonshemning eller andre kriterier knyttet til å relativisering eller sortering av menneskeverdet være totalt illegitim grunn for dødshjelp, også der hvor denne relativiseringen målbæres av den berørte selv. Selvforakten må skilles fra et autonomt ønske, noe som i praksis kan være meget vanskelig.

Ingen kan fratas sitt iboende menneskeverd gjennom livsavkortning fordi noen i omgivelsene ikke holder ut å se dette mennesket lide. Om det er andres forakt eller uutholdelige lidelse ved å være vitne til lidelse som slår igjennom, er dette en totalt uetisk begrunnelse for dødshjelp.

Den eneste situasjon som eventuelt kan forsvares etisk som grunn for dødshjelp ut fra grunntanken om respekt for et iboende menneskeverd, vil være en helt ekstrem situasjon, der en rekke forutsetninger bidrar til å gjøre dødshjelpen etisk og moralsk høyverdig. Det vil primært handle om en totalt uavvendelig, irreversibel situasjon der lidelsen i en dødskamp ikke kan stoppes verken av smertestillende medisiner eller av tiden. Det vil dessuten handle at dødsøyeblikket ikke bør trekkes ut fordi tilgjengelig bruk av legemidler kan anvendes med den virkning at døden inntreffer tidligere enn ellers. Det vil dessuten ligge til grunn at den lidende på forhånd i bevisst tilstand har gitt samtykke til livsavkortning. Mange vil betrakte en slik ekstrem situasjon som en nødrettslig situasjon, som ikke forutsetter noen form for legalisering eller avkriminalisering av eutanasi.

Lukk meny