En danningsreise
En tidlig solrik høstdag i 1966 vandret jeg med mine medelever ned den vakre lille alleen mot Nansenskolens gamlebygg. Jeg ville fordype meg i de to historiske temaene som skolens vinterkurs bød på.
Vi fulgte med Halvard Grude Forfang på en reise tilbake til renessansehumanismens tid da de store malere og billedhuggere fant gode kår og mesener i renessansens Firenze, da Pico della Mirandola formet sine teser i sin Oratio, sin hyllest til menneskets verdighet. Jeg slukte artikler som hevdet at middelalderen slett ikke var så mørk som gymnasets historiebøker hadde innbilt meg. Jeg luktet også på de greske filosofenes tekster. Når vi leste at katolske munker hadde skrevet «Be for oss, Sokrates!» samtidig som vi lærte at Sokrates ble avlivet for sin fornektelse av gudenes eksistens, var det ikke lenger enkle kategorier som gjaldt om vi ville forstå vår kultur, dens vugge, dens unnfangelse og den antikke filosofiens gjenfødelse.
For den kunnskapstørste arbeidergutten fra Trondheim, men også for de fleste av mine medelever, ble dette en danningsreise.
Jeg klarte likevel ikke å forene vår kulturs og vår verdensdels skjønne tradisjoner for det frie åndsliv og humanisme med napalmbombene i Vietnam. Jeg klarte heller ikke å forene de skjønne tankene om menneskeverd med den rike verdens blodige kolonialisme og imperialisme, som nettopp på denne tiden ble gitt mye oppmerksomhet fordi land etter land frigjorde seg fra den hvite manns herredømme.
Vi fulgte også Leif Longums trollbindende innføring i norsk mellomkrigstid. Vi leste og drøftet denne tidens forfattere med stort engasjement. Det kulturradikale trekløveret Helge Krogh, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland var frisk åndelig føde, både Kroghs underfundige aforismer, Hoels psykoanalytisk inspirerte menneskeskildringer og Øverlands manende dikt «Europa brenner». Men det minnet som sitter dypest hos meg, er knyttet til Nordahl Grieg tekster, den sagnomsuste romanen Ung må verden endnu være, og hans tidsskriftsartikler med ublu kritikk av borgerlig «gumanisme». Feidene mellom Mot Dag og Oxfordbevegelsen forstod jeg som en kamp mellom opplysningens og framskrittets fanebærere og religiøse mørkemenn og moralister.
Jeg var ikke upåvirket av min bakgrunn: min onkel Jakob Lingås hadde sittet i Trond Hegnas Mot Dag-styre i Det Norske Studentersamfund, et styre som for øvrig hadde bestilt et dikt fra Nordahl Grieg. Diktet het «Til ungdommen». Dette diktet fanget jeg som selve manifestdiktet for ekte humanisme. Onkel Jakob var altså gammel motdagist og hadde skrevet flere av de naturvitenskapelige artiklene i Arbeidernes Leksikon. Mens jeg gikk på Nansenskolen var han lektor på Lillehammer gymnas og hans familie inviterte meg til deilige søndagsmiddager en gang i måneden. Det ble mange fordypende samtaler. Han var et ideal for meg fordi han var den eneste av fars søskenflokk på åtte som hadde tatt høyere utdanning og som hadde snakket i radioen. For vi etterkrigsbarn, særlig vi av det mannlige kjønn, var blitt innprentet av våre foreldre med ambisjoner på barnas vegne at utdanning var nøkkelen til suksess og det gode liv. Ja suksess var meningen med livet i det sosialdemokratiske etterkrigs-Norge. Vi hadde en klassereise å gjøre: «Proletarer i hele landet, reis dere – opp og fram!».
Leif Longums dypdykk i mellomkrigstidens åndskamp mot totalitær tenkning rimte bra så lenge vi samtalte om nazisme og fascisme. Vi skimtet den brede alliansen mot de brune mellom katolikken Sigrid Undset og kommunisten Nordahl Grieg. Men at Griegs hyllest til Stalin også representerte en totalitarisme var det vanskeligere å svelge. Og Leifs versjon av mellomkrigstiden rommet ingenting om slaget på Menstad, den sa lite om arbeidsfolks levekår i «de harde 30-åra», og den sa lite om at de norske fangene i Sachsenhausen og Ravensbrück for en stor del bestod av kommunister og venstresosialister. Seksualitet og kvinnesak snakket vi faktisk mer om, blant annet takket være tekstene av Torborg Nedreaas.
Men det hjalp på forståelsen av totalitarismens vesen da vi hadde lest Mørke midt på dagen av Arthur Koestler, der Moskvaprosessenes dystre psykologi og umenneskelighet ble avslørt på en nådeløs måte.
Likevel: Dagsnyttsendingene meldte om de økte tapene av menneskeliv i Vietnam. Amerikanernes umenneskelighet ble for en 19-åring en parallell til nazistenes herjinger en liten mannsalder tidligere. Våpnene talte. Ondskapens banalitet, som Hannah Arendt kalte det, fikk herje. Hva kunne vi gjøre? Hva nå lille mann? Kunne vi lære av generasjonen før oss? Og i så fall: Var det Kristian Schjelderups pasifistiske linje eller Anders Wyller og Nordahl Griegs væpna motstand som skulle applauderes fra huset i Bjørnstjerne Bjørnsons gate på Lillehammer? Jeg følte nemlig at vi stod i det samme dilemma som skolens grunnleggere stod i da nazistene overtok skolens lokaler og jaget det humanistiske akademiet på dør. Pasifisten Schjelderup grublet og ba, mens Wyller dro nordover og lot seg mobilisere.
Noen av skolens gjester skulle bli viktige for oss. Midt oppi disse overveldende dilemmaene i en 19-årings sinn fikk jeg og mine medelever et møte med fredsprisvinneren fra 1958, pater Georges Pire. Han var en klok og lyttende dialogens mann som organiserte fredsarbeid på flere fronter. Bare fredelige midler stod på hans dagsorden. Men – han var moden og tålmodig og trodde på et liv etter døden, vi var umodne, utålmodige og trodde på et liv før døden.
Den rasjonelle statsviter Jens A. Christoffersen ble også en samtalepartner om dette. Hans budskap var på en gang klart og dystert: Mange kom til å måtte dø av sult og krig før imperialismens klør ble klippet og folkene kunne utfolde seg i framskrittets og opplysningens sollys. Det ble et møte med rå utilitarisme. Kunne vi godta slike omkostninger? Ville vi vente med slik tålmodighet?
Den kreative fredsforsker Johan Galtung kom som en av de siste gjestene. Jeg diskuterte de store spørsmål med ham også. Han var vel egentlig mest opptatt av at verden burde følge hans vei. Fred var et spørsmål om forsknings- og kunnskapsbasert organisering. Og kunnskaper hadde han selv – som en gedigen encyklopedi og mer til. Han lyttet lite og pratet desto mer. Til gjengjeld hadde han en ukuelig optimisme på vegne av verdens folk.
Det vi fikk gjort utover å prate med «heltene» var å møte opp i 1. mai-toget på Lillehammer i 1967 med paroler mot vår NATO-allierte krigsmakts herjinger. Samorg-lederne var skeptiske, men de innfødte AUF-erne Reidar Mathistad og Haakon Lund brente sine vernepliktsbøker på torget den dagen. Og de tok oss «Nansenbarn» inn i varmen av det bålet. Begge to ble mine venner seinere – begge ble rødere enn AUF, begge ble journalister og begge døde før de fylte 50 år.
Samtalen med Johan Galtung og Vietnam-markeringen 1. mai 1967 ble spiren til dannelsen av Fredskontoret på Lillehammer. Det var først på vårkurset disse tingene skjedde. Jeg hadde fått kontakt med Lars Andreas Larsen, Sonja Lid og Sidsel Mørck, som allerede hadde startet flere slike kontorer. På stiftelsesmøte på møterommet i Nansenskolens nybygg møtte det mange av lokalbefolkningens trofaste kulturelite, deriblant min egen onkel. Rektor var entusiastisk. Menge av de frammøtte hadde sterke meninger om hvor politisk eller upolitisk fredsarbeid kunne være. Som en av initiativtakerne valgte jeg den brede vei, for fredsprofessorens ord om opplysning og kunnskap hadde nok satt dype spor. Simple og forenklede antiimperialistiske paroler var ikke nok for oss opplyste, kunnskapstørste og kritiske humanister.
Det er ikke vanskelig å se at det vi ungdommer sleit med den gang, var noe grunnleggende og gammelt. Våre forbilder og gode helter hadde stått og stod i dilemmaet som Jean-Paul Sartre satte på spissen sitt skuespill Skitne hender. De reine henders humanisme tålte ikke møtet med en brutal virkelighet. Valg måtte gjøres. Det er også et valg å vike unna for valget.
Mange før oss hadde skitnet til sine hender – de færreste er for gode for denne verden. Idealene kan sprekke som troll i virkelighetens dagslys. Flere av oss som hadde gleden av å følge dette året på Nansenskolen 1966-67, hadde nok ikke sans for å innrømme at jamvel kampen for livet, for menneskeverdet og for frihet, likhet og solidaritet kan lede ut i grøfter og farlige sidespor.
Det store feiltrinnet
Mange steder i verden, også i Norge, ja, til dels i stor grad her hjemme, medførte Vietnam-aktivismen en dragning mot en absolutisme: den som ikke var med, var mot. Det gikk ikke mange årene etter at studentopprørets røde og svarte faner vaiet i Latinerkvarteret i Paris før det gamle ærverdige Studentersamfundet i Oslo var forvandlet til et forum der de internasjonale strømningene formelig føyk som stormer gjennom lokalet – i Kroa og seinere Chateau Neuf. Filosofen Herbert Marcuse , Rudi Dutschke, Bernadette Devlin, Olof Palme var navn som lød som musikk i ørene for oss som trodde vi var opprørske, antiautritære, folkelige, demokratiske og fredselskende. Vinden blåste en vei – til venstre. Og med denne vinden ble det åpnet vinduer til verden – til Sør-Amerikas pampas, sukkerplantasjer, gruver og storbyer, der optimistiske salsarevolusjonære helter reiste den antiimperialistiske fanen, – til kinesiske landsbyer, der folkets masser smilte mer eller mindre anstrengt til Maos faderlige omsorg og den lykkegivende, strenge arbeidsmoralen, – til apartheidsregimets fangeøy, der humanisten framfor noen, Nelson Mandela, sonet store deler av sitt voksne liv som utrettelig og utholdende symbol på all undertrykkelses forgjengelighet og frigjøringens nødvendighet.
Den tredje verden hadde så å si vært fraværende 1950-tallets lærebøker. Noen av oss hadde sett et par svarte menn på misjonslokaler i barndommen. Vi må dessverre anklage norsk skole for å ha fortiet langt over halve verden for oss. Nå kom den inn i våre sinn via Pax-bøker, nyheter på TV og venstreorienterte aviser. Selv fikk jeg sammenbrudd etter å ha lest Frans Fanons Jordens fordømte i 1970. I noen uker ble alt meningsløst. Det åpnet seg en smerteskrikende erkjennelse av min egen kulturs og sivilisasjons grusomhet og antihumanisme. Det sanne bilde av «den hvite manns» sivilisasjon var altså den direkte motsatsen til den borgerlige humanismens prat, våre velfødde og vel forlikte politikeres hyllest til friheten og de vestlige ideologienes idealisme.
Å, Nansenskole, ikke engang du hadde åpnet dette vinduet vidt nok opp – bare på gløtt. Vi fikk ikke se og forstå verdens grusomheter annet enn på en svart-hvit TV-skjerm i røykerommet i gamlebygget. Fra innslaget om massakren i My Lai gikk vi gråtende hjem til våre hybler.
I denne opprørende tiden skulle vi orientere oss i det norske politiske landskapet. Finn Gustavsen var talefør og engasjert. Mange av oss lyttet gjerne til ham. På sidelinja stod en gjeng fra Bryn og Hellerud SUF og ropte «klasseforrædere» og «imperialistlakeier» til alt og alle som beveget seg til høye for Berge Furre. På den andre sidelinja stod «hundeguttene og Unge Høyre-gutter med glatt sidesleik og ropte «kommunistsvin» til alle som var til venstre for Odd Einar Dørum. Verden delte seg i to. Det var som et dejà vu: slik var det vel også da Mot Dag og Fedrelandslaget hadde barket sammen noen tiår før? Ett av to. Mot eller med. Svart eller hvitt. Nyansenes tid var atter passé. I denne tidsånden ble nok den tolerante og blide Hamar-biskopen hakket for uinteressant. Og den lune radikale venstremannen med pipa, Halvard Grude Forfang, talte for delvis døve ører om valgets frihet og ansvar. For hadde vi noe valg? Det kan manes fram i hukommelsen nå, mer enn femti år etterpå: atomtrusselen, Vietnamkrigen, så fulgte fascistkuppet i Chile, invasjonen i Tsjekkoslovakia og mye annet. Vi kunne ikke fortrenge verdens lidelser.
Jeg skal ikke la være å nevne gjenoppdagelsen av urettferdighetene i eget land, selv etter år med nasjonsbyggende innsats under landsfader Einar Gerhardsens ledelse. Myten om velferdsstaten, det skjulte Norge, det klientskapende moderne samfunnet – jeg var selv med på å dokumentere dette. Denne oppdagelsen sjokkerte mange, også dem som satt med makta.
Det kom til så mange og så hyppige oppdagelser av nye virkeligheter. Og alt kom på en gang. Myter ble slaktet. Sannheter ble avdekket. Fokus ble flyttet. Verden der ute var blitt for stor for oss. Vår egen verden var for liten. Fred, rettferd, frihet og likeverd var blitt hule ord i en verden der undertrykkerne drepte de undertrykte, der de rike stjal fra de fattige, der friheten ble kjøpt for penger og der ekvivalenten for menneskets likeverd var penger – og kursen ble oppgitt i dollar for alle andre liv enn amerikanernes.
Jeg tror dette var grunnene til at mange av oss ble svært radikale. Vi mistet proporsjonene på hva vi kunne utrette. Vi ble noen ganger ribbet for evnen til kritiske blikk mot alt og alle som stod på den riktige siden i det vi mente var den store hovedmotsigelsen, der svart var svart og hvitt var hvit. Hyllest og beundring skygget for kritiske runder – tross paroler om sjølkritikk. Vår kritiske sans gikk kun med til å hudflette egen kultur og egne maktpolitikere. Våre brennende hjerter ble for heite til at vi klarte å holde hodet klart. Vi lyttet ikke til de som hevdet at Mao var en diktator som brutalt beordret avlivning av de opposisjonelle, at det pågikk et folkemord i Kambodsja og at det satt skribenter i Castros fengsler.
Vi så med forståelse på hippier, stoffmisbrukere, prostituerte og uteliggere i vårt eget land. Men vi hadde vel neppe forståelse for dette filleproletariatets handlingslammelse. Vi dyrket industriarbeideren med rak og muskuløs rygg og vilje i blikket. Industriarbeideren selv, med sin trygghet god forvart i fagforeningsboka, så med forbauselse på disse sjølproletariserte studentene med rar oslodialekt, som snakket om hans arbeidsvilkår som om utbytting og undertrykkelse i norsk arbeidsliv hadde vært upåvirket av gjenoppbyggingsperioden etter krigen. Selv hadde jeg opplevd såpass med proletarisk oppvekst at jeg var evig vaksinert mot å foreta meg noe så underlig som sjølproletarisering.
Vi var så forleste på Kapitalens første bok av Marx, Lenins imperialismeteori og Maos analyse av motsigelsen i folket, at vi ville ha virkeligheten, det vil si verden, både vår lille og den store der ute, til å passe inn i teoriene. Og det slo galt ut, skjønt den unge Marx og den skarpe eldre Marx hadde vektige ting å tilføre oss om menneskeverdets kår under kapitalismen, og Lenins analyse av imperialismens drivkrefter har nok gyldighet den dag i dag.
Det store feiltrinnet ble omsider innhentet av fornuften. Radikalismen som reaksjon mot verdens urett, det opprørske mot falske autoriteter og vanetenkning, det energiske i å ville redde verden – tja, disse egenskapene var slett ikke noe feiltrinn. De trenger verken unnskyldning eller tilgivelse. De uttrykte et grunnsyn, som verden trenger mer enn noen gang når vi ser kapitalkreftenes herjinger med folk og natur, som truer våre barns og barnebarns framtid.
Feiltrinnet var flørten med det totalitære og autoritære. Det var tendensene til et menneskesyn som demoniserte og rangerte menneskeverdet ut fra politiske meninger. Det var en skakkjørt tro på at mennesket, folket og vi selv var objekter som kunne smeltes og formes i godhetens og framskrittets støpeskje. Aller verst var det at vi ukritisk omfavnet det forenklende og tålmodsløse og opererte med forklaringsmodeller og forståelser som ikke lot sannheten blir avdekket og analysert av gode teorier. Snarere skulle virkeligheten passe inn i gamle læresetninger. Vi manglet nok den pragmatismen som den en gang revolusjonære Einar Gerhardsen ga uttrykk for da han uttalte: «Før hadde vi et grunnsyn som vi alltid la til grunn, nå har vi et gangsyn fra gang til gang!» Noen av oss manglet godt gangsyn i disse turbulente 1970-årene.
Ettertanker
Hva hadde Nansenskolen gjort med oss noen få år før disse 70-tallserfaringene? Hadde vi ikke fått vaksinen mot å godta autoriteters diktater? A jo, da! Selv reagerte og reagerer jeg instinktivt mot alle udemokratiske avgjørelser, uansett arbeidssted og organisasjon. Hadde vi ikke lært toleranse og evne til innlevelse og forståelse, også med dem som var uenig med oss? Å jo, da! Midt oppi det hele var vi barn av dialogens skole. Troen på fornuft, dialog og likeverd, forståelse og respekt for andre og troen på det ukrenkelige menneskeverd har hele tiden ligget der.
Men hadde vi lært at det ikke fins enkle svar på vanskelige spørsmål? Kanskje er det et ubehagelig spørsmål å stille. Nettopp renessansehumanismen og mellomkrigstiden, som våre lærere den gang brukte som kilde til visdom om vår egen tid, var preget av at nye ungdommelige krefter møtte verden som var konfliktfull, komplisert og sammensatt, og der kulturlivet og politikken hadde stilt opp med et vell av svar på tidens utfordringer. Slik var det også med den verden vi møtte på 1970-tallet. Jakten på de enkle, gjennomgripende løsningene har gode kår i slike tider. Vi kunne nok ha lært mer av historien. Det er lett nok å si i etterpåklokskap, men så er det i alle fall sagt.
Det ble likevel sådd et frø som overvintret da den unge kandidat fra Norsk humanistisk akademi gikk seg litt vill i de kalde stormene fra en grusom virkelighet. Det frøet spirte heldigvis i tide, selv om det tok sin tid. «Troen på livet vårt, menneskets verd» for å låne Nordahl Griegs ord, har fått sin gjenfødelse, sin renessanse – og er i dag viktigere enn noen gang når konfliktene atter skjerpes i verden.
Men det var en gang de kalde vinterbrisene langs Lillehammers snødekte gater svalet min heite panne, den gang både det tragiske nyhetsbildet fra My Lai og den menneskevarmen vi kjente i samværet foran peisen i Nansenskolens nybygg, tente våre brennende hjerter. Så ha takk, Nansenskolen for det viktigste året i min ungdom! Etter mer enn 50 år brenner mitt hjerte fortsatt for solidaritet, menneskeverd og rettferd.